Ja det er riktig! Her er det fortsatt kokende varmt, så det skal mye til før det faller et snøfnugg her! Jeg savner faktisk snøen litt, men hvis jeg skulle velge ville jeg heller hatt denne varmen! Jeg har også hatt sommerferie allerede i to uker nå!

Julen nærmer seg med stormskritt, men det er ikke mye å glede seg til her nede. Julaften er nesten bare som en vanlig dag her nede, kanskje med litt ekstra god mat. Hadde det ikke vært julereklamer på TV og facebookstatuser om jul fra Norge hadde jeg sikkert glemt det, kanskje…

Nå er det er en ganske god stund siden forrige blogginnlegg, og en del ting har skjedd. For noen uker siden ble mobilen min stjålet på busstasjonen. Jeg har alltid lurt på om tyver faktisk klarer å stikke hånden ned i en annens lomme og stjele noe uten at man merker det, og JA, det klarer de! Jeg følte absolutt ingenting da de stjal den, så det var faktisk ganske fascinerende.

Jeg har også dratt en helgetur til Pretoria, som er den administrative hovedstaten i Sør Afrika. Jeg dro dit med en annen vertsfamilie som har en utvekslingsstudent fra Østerrike siden fetteren deres skulle døpes. På dåpsdagen var det utrolig varmt, nærmere 40 grader, og det var ingen air condition i kirken. Jeg hadde ikke spist eller drukket noe den morgenen, så jeg besvimte faktisk mitt i krikegangen. Så det var jo en smule pinlig! Kanskje det var Gud som prøvde å straffe meg for ikke å gå i kirken de siste to årene, det tror hvertfall vennene mine her nede…

Nå har det gått tre og en halv måneder siden jeg kom hit, og jeg begynner å bli veldig vant til forskjellige ting nå. Jeg har vent meg til å ikke bruke kniv og gaffel når jeg spiser. Ja, det er riktig, her nede vil folk se rart på deg hvis du spiser middag med kniv og gaffel!

Insektene plager meg ikke like mye lenger, og fattigdommen her var vente jeg meg til for lenge siden! Det er en del som har spurt meg fra Norge «klarer du å holde ut i disse kårene et helt år?» Ja, det hadde ikke vært noe problem. Man venner seg til alt, selv om det virker helt umulig i starten. Jeg vente meg til å ikke ha internett hjemme, den kjedelige maten, bruke utedo, insektene. Og fattigdommen rundt om i landsbyen var ikke vanskelig å venne seg til, for selv om folk her har utrolig dårlig råd er de ikke ulykkelige og lei seg for det. Folk her virker lykkeligere enn oss i Norge, for de vet at man ikke trenger penger og matrealistiske ting for å finne lykke. Og jeg håper at jeg kan lære litt av det i løpet av dette året.

Men det som har vært vanskelig å venne seg til var å leve så utrolig langt unna venner og familie. Å reise fra familien min har vært det hardeste jeg har gjort noen gang, så den første måneden her var utrolig vanskelig…

Men med litt motivering fra mor, far og storebror kom jeg meg utrolig nok over det også, så nå kan jeg leve dette livet en liten stund, og så ser jeg dem igjen når jeg kommer hjem!

Jeg strever fortsatt en del med Sepedi, språket her nede. Det er utrolig vanskelig, for det har absolutt ingen likheter med norsk og engelsk. Alle ordene er forskjellige, og det virker som at det ikke har noe form for grammatisk system… For eksempel «jeg er sulten» er «ke swere ke tla la». Når de snakker skjønner jeg fortsatt ingenting hvis de ikke bruker noen engelske ord i setningene. Så hvis noen snakker til meg på Sepedi har jeg blitt fortalt å bare si Shap, shap, shap. Shap betyr alt her nede, hallo, hade, greit osv.

Men nå har hvertfall vertssøknene mine kommet hjem for ferien! Babedi som er 20 kom hjem for et par uker siden, Mathilda som er 23 kom hjem forrige torsdag og Justice som er 26 kom hjem i går. Så nå er det fullt hus! Det var ganske kjedelig hjemme før, men nå som de er hjemme er det litt mer liv i heimen!

P.S. Nå har jeg endelig fått til å laste inn bilder på bloggen! Hvis du trykker på «Bilder» oppe på menylinjen her på bloggen finner du dem!

Shap, Shap!