I mitt forrige innlegg 17. januar skrev jeg at jeg endelig skulle flytte ut av landsbyen og ned til de litt mer siviliserte traktene i Sør Afrikas hovedstat, Pretoria. Jeg var så glad for at jeg endelig skulle få en forandring, men gleden kom dessverre litt på forskudd. Jeg ventet i spenning på emailen fra AFS hvor det skulle stå at alt er klargjort for flytting. Det gikk et par dager; ingen email. En uke gikk; ingen email. To uker gikk; ingen email… Problemet var å finne skoleplass til meg, som tydeligvis ikke var en enkel jobb. Etter fire uker uten lykke begynte jeg å forberede meg på det verst tenkelige, at jeg ikke kom til å flytte allikevel. Jeg fortsatte med dagliglivet i landsbyen. Jeg var nå i 12. klasse på Ngwana Mohube, som er siste året på high school. Så jeg kjente presset! Vi måtte møte opp på skolen klokken 06:00 om morgenen hver dag unntatt mandag og fredag hvor vi møtte opp klokken 07:00, og vi ble på skolen til klokka 16:00 hver dag. 10 timer skole var ikke veldig gøy, hvertfall ikke for meg som ikke skal ta med en eneste karakter hjem. Vi hadde til og med skole på lørdager, men det ditcha jeg ass!!
Jeg fikk litt panikk for at jeg skulle fortsette sånn resten av skoleåret her i Afrika, men da dukket plutselig emailen fra AFS helt ut av det blå! Etter nesten syv uker hadde de endelig funnet skole til meg! Willowridge High aksepterte søknaden min og det stod at jeg måtte komme ned så fort som mulig. Det var ganske sjokkerende å få denne mailen, for nå var jeg fullt innstilt på å fullføre året i landsbyen! Men det tok ikke lang tid før hjernen min vente seg til tanken på å flytte!
Jeg tilbrakte en siste uke i landsbyen før jeg flyttet ned til Pretoria som jeg brukte på å si farvel til venner og bekjente. Da jeg fortalte rektoren min at jeg var i ferd med å dra begynt han med en gang å planlegge en avskjedsfest for meg. Han fikk alle i 12. klasse til å donere ca 4 kroner hver som, tro meg, tilsvarer 100 kroner for oss i Norge hvis ikke mer. Disse pengene ble brukt til å kjøpe inn litt mat og drikke til festen, som ble holdt den siste skoledagen min i landsbyen. Det var litt taler fra elever og lærere, synging og dansing. Det var ikke noe store greier, men bare det at de faktisk gjorde noe for meg med de lite pengene de har gjorde meg utrolig glad! Rektoren min sa at hvis han hadde mer tid ville han kjøpt inn et par kuer og invitert hele landsbyen for å slakte kuene for meg. Dette er en tradisjon i kulturen deres som blir gjort hver gang de har lyst til å feire noen som har gjort noe stort, som for eksempel avslutte universitet. Og i mitt tilfelle var det å overleve 6 måneder i en afrikansk landsby!
Søndag 11. mars var jeg på vei ned til Pretoria med kofferten fullpakket og magen full av sommerfugler. Det var utrolig rart å dra, selv om jeg hadde lyst til å flytte siden første dagen jeg satte fot i landsbyen. Men etter 6 måneder hadde dette blitt hjemme mitt, jeg hadde blitt vant til å bo i Seleteng, Mphahlele, til tross for alt som skremte meg i starten. Jeg møtte mange tøffe utfordringer, og de fleste måtte jeg ta hånd om selv, for jeg hadde ingen vertssøsken hjemme som kunne hjelpe meg.
Det var mange ganger jeg holdt på å gi opp alt sammen og dra hjem isteden for, men heldigvis hadde jeg en stemme i hodet mitt som fortalte meg å prøve litt til. Jeg gjorde dette, og besteg vanskelighetene og ble litt sterkere for hver gang. Hadde noen fortalt meg før jeg forlot Norge at jeg måtte bo 27 uker i en afrikansk landsby hvor folk sliter med å ha rå til hus, vann, bil, mobiltelefoner og klær hadde jeg nok heller valgt å bo oppleve dette i Heggedal, som jeg har sagt før. Men jeg tror fortsatt det ikke hadde blitt helt det samme! Hehe, jeg bare tuller Vibeke…
But all kidding aside, jeg er utrolig glad for at faktisk ble så lenge i landsbyen, for det har vært en once in a life time opportunity som de fleste av oss ikke hadde tenkt på å gjøre en gang. Jeg har lært så utrolig mye de siste månedene, hvis jeg sammenlikner 11 år med skolegang og 6 måneder i Afrika kan jeg nesten si at lærdommen herfra er mer verdt å vite! Jeg har vokst utrolig mye mentalt og jeg er sikker på at hele opplevelsen har gjort meg en god del sterkere.
Så jeg kjørte ned til Pretoria med hodet høyt hevet med 6 veldig suksessfulle måneder bak meg. Den nye vertsfaren min, Thabo Maphutha, kjørte meg ned. Han er utrolig kul og veldig ungdommelig. Det er kun house musikk i stereoen hans, og han elsker filmer som the hangover og Ali G in the House og det hender han tar seg en liten tur til nattklubben på lørdag kveld! Han kommer faktisk fra en ganske fattig bakgrunn og ble født i nabolandsbyen min i Limpopo som var hvor jeg møtte han. Men han var en av de få heldige som fikk studere videre etter high school, og etter universitetet startet han sitt egen markedsføringsfirma som gjør det utrolig bra! Kona hans heter Molebogeng, og de har tre barn. To gutter, Goetse på 11 år og Lesedi på 9 år. Og til slutt er det lillesøster, Naledi, på 3 år. Jeg var å besøkte dem i februar, så jeg kjente dem litt allerede! Lesedi er en sykt smart gutt som kommer til å gjøre noe stort når han vokser opp, mens Goetse sitter mer på sofaen med capsen bak fram og buksa ned på knærne og rapper til Lil Wayne på Tv-en. Men de er begge ganske kule å ha som lillebrødre! Naledi er en utrolig skjønn liten jente og er akkurat som en irriterende lillesøster skal være! Det er første gang jeg har en søster, så det er litt slitsomt til tider må jeg si!
De bor i et ganske stort hus i et nydelig nabolag. Jeg har mitt eget rom med bad og endelig en dusj! Huset har et basseng, stort kjøkken, to stuer selvfølgelig baren til vertsfaren min! Vi bor i en diger Estate, Midstream Estate, med en befolkning på rundt 30 000. Sikkerheten er ganske drøy! Doble elektriske gjerder på rundt 4 meter rundt absolutt hele området med sikkerhetsporter som tar bilder av bilen din, ansiktet ditt og krever fingeravtrykket ditt for å komme inn. Det er rundt 5 vakter på hver port, og hvis du ikke bor her slipper de deg ikke inn før de får bekreftet fra huset du skal besøke at det er greit. Det er også vakter som kjører rundt i nabolaget hele tiden. Jeg har alarmknapp ved soveromsdøren og hvis jeg trykker den kommer væpnede vakter innen 5 minutter.
Vi har en diger privatskole her, som koster rundt 80 000 kr året, kjøpesenter, sykehus, golfbane, fiskedammer og svømmehaller, kun for oss som bor i nabolaget. Jeg kan dessverre ikke gå på skolen her, for AFS betaler ikke så mye i skolepenger. Den eneste skolen som aksepterte meg er 30 kilometer unna! Jeg sitter på med vertsmoren til skolen om morgenen, for hun jobber litt i nærheten, men etter skolen må jeg ta buss til kontoret hennes, som er et sted som heter som heter Sunnyside. Når folk hører at jeg tar buss dit hver dag blir de alltid like sjokkerte, spesielt de hvite! De hvite her nede er ganske paranoide og de tør ikke å være i tett befolket svarte områder. Men jeg har ikke blitt ranet enda, så jeg tror det skal gå bra!
Skolen her nede er noe helt annet enn oppe i landsbyen. Disiplinen er mye strengere, og respekten for lærerne er veldig stor! Du må alltid kalle læreren ved etternavnet eller sir, mam. De er også veldig strenge med utsende ditt. Uniformen til en hver tid være nyvasket og strøket, håret ditt skal alltid være kort, ingen øreringer, sminke eller armbånd. Hvis du ikke er nylig barbert gir læreren deg en barberhøvel og gir deg 5 minutter til å gå å barbere deg på doen. Hvis du bretter opp ermene på skjorta eller genseren tar lærerne den fra deg. Det er nå tre lærere som har kjeftet på meg pga at håret mitt er for langt så jeg bør komme meg til frisøren snart. Helle trinnet mitt hadde samling, og plutselig stoppet læreren å snakke, så på meg og sa «son, your hair looks like you put your finger in an electricity socket and electrocuted yourself!»
Jeg har så vidt begynt å spille rugby på skolen nå, så vi får se om jeg kommer hjem til Norge levende eller i en kiste! Forhåpentligvis får jeg nok bare et bar brukne ben og et par arr i ansiktet mitt!
Jeg nyter livet her nede ganske mye nå, og jeg er utrolig fornøyd med vertsfamiliebyttet! Siden jeg kom ned hit har vi vært en del på kjøpesentre og restauranter, og for et par uker siden dro vi på en fotballkamp i Johannesburg mellom de to største lagene her i landet. Stadion var fullsatt med over 87 000 folk som blåste på hver sin vuvuzela… Det tok en god stund før hørselen min var fullt tilbake! Jeg var på en cricketkamp her forrige uke også, som er noe av det kjedeligste jeg noen gang har sett! Men det var vel en erfaring det også!
Jeg har nå hatt en uke påskeferie hvor jeg hadde et par dagers besøk av en annen utvekslingsstudent fra Tyskland som bor i Johannesburg, så det var jo bra! Alltid gøy å være med folk som går igjennom akkurat det samme som deg her!
I morgen begynner skolen igjen, så da må jeg fortsette å bygge videre på de små vennskapene jeg så vidt fikk begynt før ferien! Jeg ser frem til de tre og en halv siste månedene jeg har igjen her nede, og har planer om å utnytte dem til det fulleste!!!
Ke tla go bona! (Som betyr vi sees igjen!)